3. mai 2006

Filmoppsummering: April

April var en god filmmåned for min del. Jeg så 18 filmer, de fleste av høy kvalitet og alle var nye opplevelser. Av de 18 har jeg plukket ut fem høydepunkter, som er litt for enhver smak både når det gjelder tilgjengelighet, årgang og tema:



Hidden (Michael Haneke, 2005, fransk)

Filmen jeg så ved en tilfeldighet og som skulle bli starten på min interesse for andre type filmer enn de mest tilgjengelige. Trolig ikke Michael Hanekes aller beste (den er litt i lengste laget og krever forkunnskaper om Frankrikes forhistorie med Algerie som jeg ikke hadde inne på tidspunktet), men interessant og småskummelt om hvordan en familie reagerer på en trussel utenifra i form av videokassetter som viser at noen holder øye med huset deres. Det mest bemerkelsesverdige er kanskje måten Haneke leker med publikums oppfatning av hva de ser; vi er aldri helt sikre på om det er nåtid eller fortid, subjektivt eller objektivt. Aha-opplevelsen får du når du har kommet ut av kinosalen: Du får ikke historien og opplevelsen ut av hodet med det første.





The Woodsman (Nicole Kassel, 2004, amerikansk)

Kevin Bacon gjør sin hittil beste rolle i en film om en manns vanskelige vei tilbake til et normalt liv etter å ha sonet fengselsstraff for pedofili. Det ble sagt at denne filmen kunne ha ødelagt Bacons karriere, det er kanskje en overdrivelse, men det er en modig film som tør å vise den pedofilidømte sympati og forståelse samtidig som forbrytelsen ikke ufarliggjøres eller forenkles, og Kevin Bacon skal ha kudos for å velge viktige roller framfor de karrieremessig lureste.





Aguirre, the Wrath of God (Werner Herzog, 1972, tysk)

Det skal godt gjøres å ikke ha hørt om det legendariske samarbeidet mellom regissør Werner Herzog og skuespiller Klaus Kinski, særlig nå som Grizzly Man er aktuell på kino og en DVD-boks med filmene Kinski og Herzog samarbeidet om nettopp har blitt utgitt. Dette er deres første samarbeid, og det ble fullt hus på første forsøk: En umiddelbar klassiker om galskap i jungelen, både foran og bak kamera. Klaus Kinski i rollen som Aguirre leder en gruppe spanjoler og indianerslaver gjennom jungelen på leting etter fantasibyen El Dorado, men galskapen tar fort overhånd og det blir tydelig at det eneste de er på vei til er en sikker død. Herzog og Kinski rakk å lage fem filmer sammen før Kinski døde av hjerteattak i 1991, og innspillinger i jungelen så ut til å lokke fram det beste (og verste) i dem begge. Aguirre er kanskje sammen med Fitzcarraldo (også den filmet i jungelen) det beste som kom ut av samarbeidet dem i mellom, og kan anbefales uten forbehold.





Mitt hjertes tapte slag (Jacques Audiard, 2005, fransk)

Årets beste franske film? Det er en nyinnspilling av Fingers fra 1977 med Harvey Keitel i hovedrollen, om en mann som lever et dobbeltliv; han har talent for og mulighet til å fortsette farens tvilsomme og kriminelle kjøp og salg av eiendommer, men drømmer om å bli en like kjent konsertpianist som moren var. Romain Duris i hovedrollen er navnet du bør legge merke til, han er et kjempetalent og en ren nytelse. Filmen løftes flere hakk av hans glitrende skuespill, og filmen som sådann er både småmorsom, spennende, voldelig og uforutsigbar, selv om den kanskje kunne hatt mer tettpakket handling.





Capote (Bennet Miller, 2005, amerikansk)

Noen filmer trenger man bare én grunn for å se, men her får man så mange at man nesten mister oversikten. Altså: Birolleskuespilleren Philip Seymour Hoffmann har endelig fått en stor hovedrolle han fyller på bredt og på langs, det er den spennende historien om hvordan forfatteren Truman Capote skrev sitt mest kjente verk, In Cold Blood, Hoffmann portretterer den selvopptatte, jålete og usympatiske forfatteren på best mulig måte - og jammen klarer ikke hans viktigste motspiller, Clifton Collins Jr. i rollen som en av to dødsdømte mordere, å følge opp Hoffmanns prestasjoner med en troverdig tolkning av sin rollefigur. Årets hittil beste Hollywood-film etter min mening.



2 kommentar(er):

Den 04.05.2006, 15:54, sa Anonymous Emil...

Re Caché: Spot on. Helt fra åpningsbildet tar Haneke følelsene våre på kornet, og han vrir og vender på dem så mye i løpet av filmen at vår oppfatning av enkle bilder endres radikalt. Sammenlign f.eks det aller første og det aller siste, selv om bildene er rimelig like ser publikum HELT annerledes på dem. Caché skjerper sansene våre, tvinger oss til å observere på en helt annen, mye mer bevisst måte enn i andre filmer, og dét er Hanekes største prestasjon.

 
Den 05.05.2006, 20:56, sa Anonymous Rocky...

Du har rett i det, Emil, men jeg har alltid ment at å la publikum finne ut av hvem den skyldige er, er lat filmskapning. Filmen ga oss null svar på hvem som hadde tilgang til kameraer og mulighet for å terrorisere familien.

Teknikkene til Haneke er det ikke mye å si på, men manuset var temmelig uinteressant for min del. Spesielt når filmen ikke er laget for å underholde, er et sterkt manus ekstra viktig for at ikke publikum skal sovne.

 

Legg inn en kommentar

<< Tilbake