29. oktober 2006

Filmomtale: Kunsten å tenke negativt

Kunsten å tenke negativt er en av de filmene som minner oss om middelmådighetsmyra norsk film befant seg godt nedsunket i gjennom det meste av 90-tallet. Ideen er god, men den holder bare i begynnelsen av filmen, og jo lenger ut i andre halvdel vi kommer, jo flere blir dødpunktene og jo lavere kvalitet holder manuset.

Den litt naive grunninnstillingen til en «positivitetsgruppe» bestående av rullestolbrukere og deprimerte frontkolliderer med kunsten å tenke negativt når trafikkskadde Geirr (stavet med dobbel R av uforklarig grunn - skrivemåten vises jo bare på rulleteksten) overtales til å gi gruppa en sjanse i et forsøk på å løse samlivsproblemene med funksjonsfriske Ingvild. Geirr, bitter og uten tro på egen framtid etter å ha blitt fratatt både sexlivet og bevegeligheten i voksen alder, gjennomskuer fort at positiviteten bare ligger utenpå og at de teoretiske metodene til gruppas terapeut bare hindrer pasientene i å komme til
bunns i problemene sine. Geirr tar på seg ansvaret for å bringe litt sårt tiltrengt realisme inn i gruppa.

Denne kollisjonen mellom to ytterpunkter resulterer i en del morsomme scener og kvikke replikker som føles friskt og nytt i starten av filmen (- Du er ... veldig fin på håret! - Jeg er ikke fin på håret i det hele tatt og det er faen ikke du heller.). Utover i filmen avtar imidlertid morsomhetene, dødpunktene overtar og det blir mye fram og tilbake før det hele forutsigbart og kjedelig ender i at de møtes på halvveien og alle blir venner.

Kunsten å tenke negativt har et godt utgangspunkt, tar et viktig oppgjør med forfeilede behandlingsmetoder og har noen oppriktig morsomme scener (f.eks. når terapeuten snakker om at det er hun som har «utdannelsen, ideene og kompetansen»), men som helhet blir det for ordinært til å fange noens interesse.