Kulturministeren jubler over kutt i kulturmidler

Kulturminister Anniken Huitfeldt og Norges Idrettsforbund ved generalsekretær Inge Andersen jubler over 630 færre millioner til kulturformål og tilsvarende økning til idretten når Arbeiderpartiets landsmøte har gått inn for endring av den såkalte tippenøkkelen, altså det årlige overskuddet fra Norsk Tipping. Kulturens andel har vært 36,5 prosent mot idrettens 46,5 prosent, som nå blir endret til henholdsvis 18 og 64. Snart 20 000 nordmenn har signert oppropet mot endringen. Oppropet er initiert av bl.a. Musikernes fellesorganisasjon.

Huitfeldt mener kulturlivet har all grunn til også å være fornøyd, selv om de altså får færre tippemidler og en stor prosentvis nedgang i forhold til idrett, og lover at de kuttede midlene i stedet vil tildeles over statsbudsjettet. Det er i så fall midler som må vedtas og prioriteres foran noe annet hvert år, mens Norsk Tipping-pengene finnes og må fordeles. Norges Idrettsforbund vet nok hva de gjør når de i stedet for å ønske seg en større bit av statsbudsjettet, har mobilisert for å sikre seg større andel av tippenøkkelen (en Twitter-debatt mellom Georg Arnestad og Anders Heger illustrerer misforholdet i mobiliseringsevne mellom kulturlivet og idretten). Kulturlivet derimot bytter sikre midler mot usikre, midlertidige. Det er også vanskelig å forstå kulturministerens regnestykke når hun anslår at kulturen og idretten tilsammen vil få 830 millioner mer med den nye modellen. Hvis kulturlivet ikke skal gå ned i tilskudd, må de 630 millionene kompenseres på andre måter. Da har staten brukt 630 millioner på å opprettholde status quo for kulturlivet. Skal de 200 gjenværende millionene gå uavkortet til kultur, eller skal kultur og idrett dele dem også? Om løftene i det hele tatt blir fulgt opp, gjenstår å se. Det er nok idretten som har størst grunn til jubel. Og kulturministeren med ansvar for begge felt har liten grunn til et så bredt glis.
.

Filmanmeldelse: Pax (Anette Sjursen, 2010)

Haha, oh wow. Her er det full krasjlanding på de fleste områder. Mellommenneskelig melodrama og forsøk på å lage flystyrt-action i uelegant blanding og uten spor av inspirerte ideer. Med et skandinavisk skuespiller-stjernelag og 22 millioner i budsjett sløses det med talent og de involvertes tid med høye knespark. Alt foregår i et paralellt univers frakoblet realisme og relevans, manusforfatterne har tilsynelatende verken vært i f.eks. et kapell eller fått med seg hva det er naturlig å si over høyttaleren ombord i et fly. Anneke von der Lippes karakter er f.eks. flyvertinne med flyskrekk, leser Fadervår på dansk i kapellet før avgang og har sex med Kristoffer Joner, i noe som ser ut som den samme dressen han brukte i Tomme Tønner, bokstavelig talt 2 minutter etter de har møttes tilfeldig. I et kapell med glassdører og -vegger mot resten av flyplassen. Pia Tjelta snakker svensk. Ida Elise Broch er tidligere nonne i et kloster hvor en utgave av Bibelen fra Gutenbergs tid og en Macbook ligger side om side. Osv., den ene sinnssyke karaktertegningen eller plotlinjen etter den andre trekkes opp av hatten til man blir helt nummen av mangelen på noe fornuftig å forholde seg til.

Og flycabinen, den jævla flycabinen. Det ser ut som en kulisse og ingen oppfører seg som de befinner seg i luftrom, turbulens og panikk avløses av at karakterene jabber ufortrødent videre om eksistensielle kriser med betydning for ingen. Filmen føles uendelig lang selv om den klokker inn på en time og et kvarter. På et punkt ble jeg grundig lei og så på klokka for å se om det var slutt snart, da var det fortsatt en halvtime igjen. Slutten er det verste melodramatiske sølet jeg har sett på kino. Norske filmer kan være renspikket udugelige (5 løgner), kollapse under vekten av sin egen selvhøytidelighet (De usynlige) eller være stappet med uutholdelig hjertesmerte-symbolbruk (Hjem til jul), men en så oppblåst kalkun som dette som suger alt liv og glede ut av filmmediet uten å kompensere med noe, unntatt kanskje enkelte scener som tross alt er pene å se på (men inderlig tomme, altså), tror jeg ikke at jeg har sett. Aune Sands Dis - en historie om kjærlighet hadde tross alt en viss sjarm og kunstnerisk ambisjon i tillegg til endel ufrivillig komikk, Pax bidrar med ingenting. Et desidert bunnpunkt i norsk film og første 1/10 fra min kant. Heldigvis var vi bare 4 personer i salen.
.

Teller og blokkering av overføringer til Wikileaks

Den skamfulle fusjonen mellom politiske krefter i USA og noen av verdens største kommersielle aktører om å stikke kjepper i hjulene på Wikileaks fortsetter og har nådd vår lille avkrok av verden når dansk-norske Teller, som prosesserer korttransaksjoner for bl.a. VISA og Mastercard, nå også blokkerer overføringer til Wikileaks "i frykt for mulig omdømmetap for hovedkunden VISA".

Wikileaks er blitt bad for business og finansinstitusjoner i USA flykter unna kontroversen etter press fra amerikanske myndigheer, både VISA, Mastercard, PayPal og Bank of America, mens samarbeidspartnere verden over tydeligvis står klare til å vise samme unnfallenhet i solidaritet med hovedoppdragsgiverne. Wikileaks er ikke dømt for noe, ikke engang tiltalt, og sjansen for at amerikanske myndigheter vil straffeforfølge organisasjonen ettersom det er vanskelig å påstå at Wikileaks bryter loven ved å videreformidle lekkede dokumenter uten samtidig å mene at noen av verdens største mediebedrifter gjør det ved å publisere dokumentene. Både VISA, PayPal og Teller burde slått fast høyt og tydelig at de ikke stanser overføringer til noen før de får rettslig pålegg eller henvendelse fra politiet om å gjøre det.

Å trekke seg unna "inntil man finner ut om virksomheten er ulovlig eller ikke" er prinsippløst og ynkelig og ansvarlige myndigheter i landene det gjelder bør pålegge aktørene å gjenoppta transaksjonene. Norske banker utsteder VISA og Mastercard i Norge, men det er Teller som står for selve transaksjonene. Eventuelle forsøk på overføring blir dermed stoppet på veien og blir stående på en sperret konto inntil Wikileaks igjen anses kommersielt ufarlig. Dette er en like uakseptabel praksis som at Telenor skulle forby kundene sine å ringe enkelte numre eller om Get skulle sende mailer til uønskede mottakere i retur.

Jeg har sendt følgende mail til Teller Norge ved CEO Peter Wirén (peter.wiren@teller.com) og oppfordrer deg til å si ifra hva du mener på en tilsvarende måte:

Vedr. blokkering av overføringer til Wikileaks

Hei,

Jeg synes ikke noe om at Teller som et norsk-dansk selskap gir etter for press fra amerikanske myndigheter og blokkerer overføringer til Wikileaks, og samtidig ikke er redelige nok til å annonsere det på hjemmesidene deres (jeg finner ingen informasjon om hva eller hvorfor under "Aktuelt fra Teller" på Teller.no). Det er prinsippløst og ynkelig. Wikileaks er ikke dømt for å ha gjort noe ulovlig, ikke engang tiltalt, og som et næringsdrivende selskap har dere ingen plikt til å avslutte samarbeidet med en aktør før dere eventuelt får et rettslig pålegg om det. Som et norsk-dansk selskap er dere i så fall ansvarlige overfor norsk eller dansk rett, en eventuell rettssak i USA er fullstendig irrelevant for deres virksomhet.

Jeg er skuffet over prinsippløsheten og demokratimotstanden som utvises ved å jobbe mot utveksling av informasjon, og vil i den grad det er mulig boikotte tjenestene deres inntil dere gjenopptar overføringer til Wikileaks.

.

Nyt Norge! Og bli saksøkt

Chris­tof­fer Biong ønsket å kri­ti­sere det offent­lig finan­sierte merke­til­ta­ket Nyt Norge, fordi han mener deres reklame­fil­mer glo­ri­fi­se­rer norsk land­bruk. Dette blir nå møtt med advo­kat­krav og ankla­ger om mis­bruk av Nyt Nor­ges logo. Advo­kat­kra­vet kom­mer fra KSL mat­merk, en stif­telseopp­ret­tet og finan­siert direkte fra Land­bruks– og mat­de­par­te­men­tet. Det er altså Sta­ten som går løs på bloggeren.

Dette er en ytrings­fri­hets­sak jeg står opp for. Et poli­tisk betent og filo­so­fisk ube­svart spørs­mål, og den mak­tes­løse par­ten — blog­ge­ren og dyrene — får opp­merk­som­het gjen­nom sub­ver­siv bruk av virke­mid­ler. Når sta­ten for­sø­ker å kneble dis­ku­sjo­nen ved å bruke lover og advo­kat­pen­ger mot poli­tiske kri­ti­kere, er det vel verd å støtte opp under ini­tia­ti­ver for å spre disse bil­dene vidt og bredt.

Så, Nyt Norge: sue me. Jeg opp­ford­rer med dette alle andre blog­gere til å gjøre det samme.

(via Indregard. Creative Commons-lisens CC-BY-SA.)

Ik ben een Amsterdamer

Ferieminner fra Amsterdam i begynnelsen av juli (glimt fra tidligere turer til New York og Berlin her og her):

Et hus bygd på fjell står støtt, men i Amsterdam er fundamentet under hele byen av leire og hus og gater hviler på trepåler som sakte synker eller forskyves. Husene blir skjeve og til slutt umulige å bo i, men nederlenderne så ikke ut til å ta den nærmest umulige bosituasjonen så tungt.

Siden det meste av Amsterdams areal består av vann og kanaler, er det konstant boligmangel som tvinger enkelte til å flytte i husbåter. Noen av disse er legale med innlagt strøm og vann, folkeregistrert adresse og kommunale avgifter, andre er rene piratboliger for folk som velger å stå på siden av fellesskapet. Direkte hjemmekoselige så få av dem ut til å være.


Nederlandske pannekoeken, her med eplebiter, pisket krem og kanel, er en spesialitet man bør får med seg. Tradisjonelt serveres den med stroop, en mer tyktflytende sirup enn lønnesirupen amerikanere bruker på sine pannekaker, men man kan nærmest velge fritt i dessertgarnityr, og pannekoeken serveres også som middagsrett med f.eks. skinke eller smeltet ost.


Hovedbiblioteket i Amsterdam er et av Europas mest moderne og et klart eksempel til etterfølgelse for nye Deichman hovedbibliotek i Oslo.


Hit, men ikke lenger i Red Light District. Og ikke inn hit heller. En vulgær, glorete og generelt frastøtende gate hvor prostituerte står i utstillingsvinduer og byr seg fram på dagtid og skummel dopvirksomhet foregår i sidegatene på kveldstid. Visstnok skjuler horestrøket i Amsterdam en liten restaurantperle inne blant all smakløsheten et sted, men det fristet ikke spesielt å gå tilbake dit.


Sentrale norske toppolitikere ble observert på vei inn og ut herfra.


Denne retten nytes best med en kald øl.


Amsterdam serverer øl i tynne, høye glass på 0,2 eller 0,25 liter for at ølet skal holde seg kaldt til siste dråpe. De har også en egen teknikk for å lage skumtopp på ølglasset og slå av toppen med en linjallignende pinne, som også bidrar til duggfrisk pils.


Amsterdam har et kjent og beryktet kondomeri med kondomer i alle mulige varianter, bl.a. kondomer formet som tegnseseriefigurer. Sodom like there's no Gomorrah. Disse kondomene er imidlertid fra teknisk museum, et sted som, ironisk nok med tanke på at det holdes i live trass store underskudd i et forsøk på å profilere Amsterdam som noe annet enn en sex- og dophovedstad, har en sexavdeling som eneste attraksjon for besøkende over 12 år. Å måle "sex-IQ" var imidlertid ganske moro.


Siden Nederland ikke har et spesielt egenartet kjøkken og de typiske rettene som finnes er ganske hverdagslige og trivielle, var det mange restauranter som hadde spesialisert seg på mat fra andre land å finne. Det beste måltidet i løpet av turen var fra denne franske restauranten.


Geert Wilders så ikke ut til å være en populær mann i Nederland heller, men det høyreekstreme frihetspartiet PVV gjorde sitt beste valg samtidig med at vi var der og økte fra 9 til 25 plasser i parlamentet.


En nederlandsk matspesialitet er rå sild som slukes hel ved å holde den i halen og legge hodet bakover, eller i rundstykke med hakket løk for oss pinglete utlendinger. Den lokale varianten er overvurdert, med tilbehør blir det et sunt og ganske godt mellommåltid.


Etter seks dager dro vi fornøyde hjem.
.