Filmanmeldelse: Pax (Anette Sjursen, 2010)

Haha, oh wow. Her er det full krasjlanding på de fleste områder. Mellommenneskelig melodrama og forsøk på å lage flystyrt-action i uelegant blanding og uten spor av inspirerte ideer. Med et skandinavisk skuespiller-stjernelag og 22 millioner i budsjett sløses det med talent og de involvertes tid med høye knespark. Alt foregår i et paralellt univers frakoblet realisme og relevans, manusforfatterne har tilsynelatende verken vært i f.eks. et kapell eller fått med seg hva det er naturlig å si over høyttaleren ombord i et fly. Anneke von der Lippes karakter er f.eks. flyvertinne med flyskrekk, leser Fadervår på dansk i kapellet før avgang og har sex med Kristoffer Joner, i noe som ser ut som den samme dressen han brukte i Tomme Tønner, bokstavelig talt 2 minutter etter de har møttes tilfeldig. I et kapell med glassdører og -vegger mot resten av flyplassen. Pia Tjelta snakker svensk. Ida Elise Broch er tidligere nonne i et kloster hvor en utgave av Bibelen fra Gutenbergs tid og en Macbook ligger side om side. Osv., den ene sinnssyke karaktertegningen eller plotlinjen etter den andre trekkes opp av hatten til man blir helt nummen av mangelen på noe fornuftig å forholde seg til.

Og flycabinen, den jævla flycabinen. Det ser ut som en kulisse og ingen oppfører seg som de befinner seg i luftrom, turbulens og panikk avløses av at karakterene jabber ufortrødent videre om eksistensielle kriser med betydning for ingen. Filmen føles uendelig lang selv om den klokker inn på en time og et kvarter. På et punkt ble jeg grundig lei og så på klokka for å se om det var slutt snart, da var det fortsatt en halvtime igjen. Slutten er det verste melodramatiske sølet jeg har sett på kino. Norske filmer kan være renspikket udugelige (5 løgner), kollapse under vekten av sin egen selvhøytidelighet (De usynlige) eller være stappet med uutholdelig hjertesmerte-symbolbruk (Hjem til jul), men en så oppblåst kalkun som dette som suger alt liv og glede ut av filmmediet uten å kompensere med noe, unntatt kanskje enkelte scener som tross alt er pene å se på (men inderlig tomme, altså), tror jeg ikke at jeg har sett. Aune Sands Dis - en historie om kjærlighet hadde tross alt en viss sjarm og kunstnerisk ambisjon i tillegg til endel ufrivillig komikk, Pax bidrar med ingenting. Et desidert bunnpunkt i norsk film og første 1/10 fra min kant. Heldigvis var vi bare 4 personer i salen.
.