14. september 2007

Idol

Nå er de igang igjen, hvis noen fortsatt hører fire år etter at talentkonkurransen Idol debuterte på norske TV-skjermer, de som mener Idol oppfordrer til mobbing og tar for hardt i tenåringer med stort misforhold mellom selvbilde og talent. Dagbladet bruker en dobbeltside i dagens papirutgave på Idol-kritikk fra "mobbeekspert" Erling Roland, med kommentarartikler av Andreas Wiese og Trude "krig og fred og politikk og sånn" Ringheim (som kan skrive substansløst fjas om hvilket som helst tema og fungerer som en god grunn til å la være å kjøpe Dagbladet).

- Idol-dommerne og TV2 gjør jobben fryktelig tung for foreldre, lærere og alle andre som prøver å få ned tallet på barn som blir mobbet. Jeg synes det er dårlig gjort, sier professor Erling Roland ved Senter for Atferdsforskning i Stavanger.

- Idol-konseptet er kynisk utnyttelse av unge mennesker. De har laget en oppskrift for hvordan rive ned deltakerne. I det ene øyeblikket er dommerne hyggelige, i det neste er de destruktive og brutale. Det mest alvorlige er ikke hvordan deltakerne blir behandlet, men hva slags effekt dommernes oppførsel har på et ungt publikum. Barn og unge ser hvordan Idol-dommerne oppfører seg og tar etter dem.

Rune Larsen, sist sett i 1992, er også kritisk til konseptet, men ikke mer enn at han og Tor Endresen villig stilte opp for TV2 da Idol besøkte Bergen:

- Jeg klarer ikke å se Idol de første rundene. Jeg synes dommerne er for brutale. Hvis jeg hadde fått en slik melding fra noen i begynnelsen av min karriere, er jeg ikke sikker på om jeg hadde overlevd.

- Det å ta livet av drømmen til noen behøver ikke gjøres på den mest brutalt tenkelige måten. Det er klart at noen av deltakerne overvurderer sine egne evner, men de hadde ikke trengt å få det trøkket i trynet likevel, sier Larsen.

Deltakerne har meldt seg på frivillig og burde vite hva de går til etter fire tidligere sesonger med Idol på TV2 de siste årene. For hobbymusikere uten sangstemme som har rukket å komme godt opp i tenåra uten at noen i nærmeste omgangskrets har klart å gi hint om hvordan det høres ut, er det dessuten på høy tid med en liten realitetsorientering fra noen med faglig tyngde bak uttalelsene. I tillegg vil de som har sett Idol huske betydelig krassere uttalelser fra dommerne da konseptet var nytt.

Problemet med dommer-kommentarene i Idol er uansett ikke at noen kanskje for første gang i livet får rene ord for pengene, men derimot alle lovordene til de som får oppfylt drømmen om å gå videre og mer bensin på bålet til allerede selvsentrert ungdom. Etter å ha hørt og sett et titalls helt ordinære sangstemmer på rad uten scenetekke eller utstråling breke i vei på dårlig engelsk, er det sikkert fristende for dommerne å hente fram superlativene når noen viser i hvert fall antydninger til å ha talent, men for noen kan det være en større utfordring å takle å høre at de synger 1000 ganger bedre enn Bob Dylan enn at det er ubehagelig å høre sangstemmen deres. Ikke bare kan det gjøre dem vanskeligere å være i hus med ettersom selvbildet blåses opp i takt med hver ny runde de blir stemt videre til, men nedturen blir også større den dagen oppmerksomheten stilner og det ubønnhørlig bærer tilbake til førskolelærerutdanning og deltidsjobb på G-Sport.

2 kommentar(er):

Den 15.09.2007, 17:26, sa Anonymous Måken...

Interessant innlegg, dog jeg finner det grovt generaliserende at du mener at alle idol-rejects er fremtidige førskolelærere som jobber deltid på sportsbutikk. Synes også du billiggjør førskolelærerutdanningen litt, du har kanskje ikke fått med deg det skrikende behovet det er for nettopp de med nevnte utdannelse?

 
Den 15.09.2007, 18:00, sa Blogger Houseman...

Det var i så fall ikke meningen. Førskolelærere er naturligvis svært viktige for å få et samfunn til å gå rundt, eller deltidsansatte i butikk for den delen. Å jobbe med barn er mye viktigere enn å reise rundt på Idol-turné med coverlåter, men det er vanskelig å argumentere for at det har den samme glam-faktoren og gir det samme kicket til selvfølelsen som å synge i Oslo Spektrum. Poenget mitt var at ungdom med drømmer om å bli den neste Kurt Nilsen eller Alejandro Fuentes, som ser for seg millioninntekter fra å drive med hobbyen sin, og langt på vei får bekreftet at disse drømmene kan gå i oppfyllelse fra dommere med musikkompetanse de har respekt for, vil oppleve en bråstopp når de plutselig stemmes ut og må tilbake til hverdagen. Det gjelder alle som har fått en smak av kjendislivet når de plutselig ikke er i rampelyset lenger, men 17-18-åringer kan ha vanskelig for å takle det og fallhøyden blir større jo flere overdrivelser om eget talent de får høre underveis. Dommerne i Idol bør derfor være forsiktigere med skrytet av deltakerne, med tanke på at 99 av de 100 som sendes til Oslo og får forhåpninger om en kariere som artist, ikke kommer til å vinne.

 

Legg inn en kommentar

<< Tilbake