22. august 2007

Øya 2007

En liten oppsummering av opp- og nedturer på årets Øya-festival:

Onsdag

Boredoms
Japansk støyrockgruppe som har vært innom flere musikkstiler i løpet av de drøyt 20 årene de har holdt på. I det siste har de tydeligvis vært mest opptatt av en slags trommebasert "tribal"-rock, og det var dette vi fikk; tre trommiser og en ukontrollert vokalist som vekselsvis hoppet skrikende rundt på scenen og spilte gitar på sin helt egne måte ved å dunke en trekjepp mot et stativ med påmonterte gitarer. Rytmene endrer retning så ofte at det blir litt vanskelig å følge bandet, likevel er det ganske fengende, og prestasjonene er det bare å ta av seg hatten for. 8/10

Ida Maria
Lovende rockedame som har markert seg på ByLarm og kan bli et navn å regne med framover hvis hun fortsetter i samme stil. Egenrådige kvinner (Ida Maria har riktignok et band med seg, men det er liten tvil om hvem som er sjefen) har ikke norsk musikkliv for mange av, og der de som finnes konsentrerer seg om å være flinke og snille, er ikke Ida Maria redd for å vise seg fra sin rampete og ubehøvlet nordnorske side, riktignok med mer guts enn rent talent (det låt rimelig surt til tider). Etter "(I Like You) Better When You're Naked", som hørtes ut som en hit, avsluttet Ida Maria like godt en hektisk halvtime ved å snuble rundt på scenen og skråle ut "Oh My God", hvis tekst tilsynelatende starter og slutter med tittelen. Mer! 6/10

Nine Inch Nails
NIN er favorittbandet mitt, og dette har vært et stort NIN-år med to konserter i Norge og en ny plate, men denne konserten overgikk det meste. Sterk setlist med bl.a. Sin som en av de første sangene (fortsatt en sterk låt nesten 20 år etter utgivelsen), et band i storform med en uvanlig utadvent Trent Reznor i front (vanligvis ikke blant de mest snakkesalige), og et lysshow av en annen verden. For et band, for en mann og for en avslutning med bandets to kanskje mest kjente sanger; Head Like a Hole og Hurt, som utløste en allsang jeg knapt har hørt maken til. På Hurt, som mange NIN-fans har gått aldri så lite lei etter hvert, kom gåsehudøyeblikkene så tett at det ikke var noen særlig tvil om at den fortsatt har en selvskreven plass i konsertenes avslutningsdel. En maktdemonstrasjon. 10/10

Torsdag

Justice
Fransk DJ-duo som har blitt kalt 00-tallets Daft Punk, og som leverte et sterkt debutalbum tidligere i år. Live leverer de det samme albumet i rearrangert form, tydeligvis nok til å sette ordentlig liv i et dansevillig publikum relativt tidlig på kvelden (klokka hadde ikke passert åtte engang da de gikk på scenen), men dessverre ikke så mye mer. Etter å ha sett bilder av storslagne lysrigger fra konserter fra andre steder i verden, ble sceneoppsettet på Øya med et svart bakteppe og en svart miksepult ikke så rent lite skuffende. En hel konsert uten noe annet å feste øynene på enn to DJ-er som skrur på knottene sine blir litt statisk, og noen litt hjelpeløse armbevegelser er ikke mye til pulbikumskontakt. Til gjengjeld spilte duoen lenger enn de skulle og måtte nærmest tvinges av scenen til slutt, og klarte ved å dra noen coverversjoner av Prodigy og Rage Against the Machine (sistnevnte på overtid etter flere tegn fra sidelinjen om å runde av; "fuck you, I won't do what you tell me"!) innimellom de til tider svært rearrangerte versjonene av egne sanger å fremstå som kompromissløse og populistiske på samme tid. Med et sceneshow som stod i stil til resten kunne dette blitt uforglemmelig. 7/10

Fredag

Architechture in Helsinki
Et slags musikkollektiv fra Australia som både har ulempen og fordelen av å bestå av mange musikere med ulike preferanser som behersker en drøss instrumenter. Fordel fordi en konsert med dem oppleves som en energibombe av musikalsk variasjon, ulempen er at helheten blir skadelidende når det fremstår som en sjangerblanding som spriker i alle retninger. Men en artig gjeng med mye humør som utgjorde en god start på festivaldagen. 6/10

Spoon
"Texas' best bevarte hemmelighet"; et dyktig indieband som har holdt på en stund og gitt ut en av årets mest spennende indieplater, uten at de har fått den helt store oppmerksomheten i Norge (årets Øya-konsert var den første her til lands siden bandet debuterte i 1994). Og bandet har utvilsomt en god backkatalog å plukke låter fra, selv om det ble mest fra den nye plata på denne konserten, men har fortsatt litt å gå på som liveband, hvis da dette ikke var en dårlig dag på jobben for bandet. Det virket som om bandet holdt litt tilbake og gikk av scenen uten å ha sørget for å gjøre det helt store inntrykket. 7/10

Amulet
Jeg har aldri vært noen fan av hardcore, men avslutningskonserten til et av Norges mest kjente band innen sjangeren føles likevel som en begivenhet. Og bandet hadde tydeligvis planer om å gå ut med et smell med en timelang energiutblåsning og vokalist Torgny Amdam som har like mye overskudd som tre-fire frontfigurer i enkelte andre band til sammen. Fine greier, og litt vemodig å se et band som åpenbart har mer å gi legge ned fordi det ikke er mulig å leve av å spille i hardcoreband i Norge. 7/10

Roky Ericksson & The Explosives
Jeg skal ikke skryte på meg å ha stor kjennskap til katalogen til denne mannen, og kommer nok ikke til å få det heller ettersom psykedelia fra 60-tallet ikke er en av mine sjangre. Jeg synes nok mannen og historien er mer spennende enn musikken, men en opplevelse å se en mann som trolig har vært døden nær mange ganger i levende live og til og med i godt humør på en scene. 7/10

Lørdag

Rockettothesky
Jenny Hval er en spennende artist som helt fortjent fikk oppmerksomhet for fjorårets debutalbum. Nå nærmer oppfølgerplata seg og det blir spennende å se hvordan hun takler neste runde. Å se henne live igjen var som forventet en fin opplevelse, men det spørs nok ikke om hun hører mer hjemme på en mørk klubb enn på en festivalscene tidlig på ettermiddagen. 6/10

Primal Scream
Brukte litt tid på å komme igang, men avsluttet sterkt med høydepunktene fra XTRMNTR og Screamadelica og de mest kjente sangene fra de andre platene, med Kill All Hippies som det kanskje største høydepunktet. Bandet var i god form med upåklagelig gjengivelse av elektronikken fra de to nevnte platene, men sjefen sjøl, vokalist og frontfigur Bobby Gillespie, hadde ikke dagen og skuffet stort som fullstendig uinspirert. 6/10