10. april 2007

Påskefilmer

Fordi det har vært et litt labert filmår så langt med både få filmer og litt langt mellom de store høydepuktene, brukte jeg noe av påskeferien til å ta igjen litt av det tapte. Korte oppsummeringer av årets påskefilmer:

Mozart and the Whale (Petter Næss, 2005)
Petter Næss' Hollywood-debut har blitt en flott, og overraskende solid fra ustabile Næss, film om kjærlighet mellom to mennesker med Asperberger syndrom, eller mild autisme. Å spille karakterer med asperger er en krevende oppgave for en skuespiller Josh Hartnett takler en god del bedre enn mindre begavede Radha Mitchell, men Hartnett redder inntrykket ved å dra det meste av lasset selv.
8/10

Saw III
(Darren Lynn Bousman, 2006)
Når sluttet grøssregissører å bry seg som spenningsbygging? Saw III tar hardt i med torturscenene, uten å gi oss noen grunn til å sympatisere med dem som blir utsatt for faenskapen. Da ender det fort opp med å bli kjedelig, og da forsvinner poenget med grøssere.
4/10

Breaking the Waves (Lars von Trier, 1996)
Lars von Trier har et problem med overtydelighet. Det males med for bred pensel og brukes for store verktøy til å dunke inn budskapet med. En sterkt religiøs og lettere psykisk lidende kvinne, spilt av Emily Watson, tror hun får evne til å helbrede sykdom når mannen hennes blir lam etter en ulykke. Det går så langt at hun skades og nesten dør selv i forsøket på å hjelpe.
6/10

Efter brylluppet
(Susanne Bier, 2006)
Jacob (Mads Mikkelsen) er i Danmark for å finansiere veldedig arbeid i India da han snubler over et nett av problemer i en dansk rikmannsfamilie. Datteren i huset er nettopp gift og opplever et skred av tragedier etter brylluppet. Som vanlig høy kvalitet på dansk familiedrama, og det hele toppes med virkelig storspill av Mads Mikkelsen og Rolf Lassgård.
8/10

Sunshine
(Danny Boyle, 2006)
Sci-fi tatt på alvor og en slags moderne variant av 2001: A Space Odyssey fra Trainspotting-regissøren. Jeg hadde virkelig sans for måten Cillian Murphy i hovedrollen nesten ikke er synlig i begynnelsen av filmen på, før karakteren hans vokser seg fram og til slutt tar helt over.
8/10

Gymnaslærer Pedersen (Hans Petter Moland, 2006) (gjensyn)
Etter å ha sett filmen om igjen etter å ha lest boka ble jeg overrasket over hvor mye som er gjengitt nærmest ordrett og hvor lite av hovedpoengene i manuset filmen likevel klarer å formidle. Det kan skyldes at Moland og screenplayforfatter Hans Petter Blad ikke har tatt manuset helt på alvor og/eller misforstått «den indre jubelen» som Solstad skrev boka i, eller at Kristoffer Joner fremstiller Knut Pedersen litt useriøst som en mann som ble med i den radikale politikken mest på grunn av damene. Resultatet er uansett en litt for lettvint adapsjon, med Ane-Dahl Torps solide rolletolkning av Nina Skåtøy som den eneste formildende omstendigheten.
6/10

2 kommentar(er):

Den 10.04.2007, 16:21, sa Blogger Ole-Christian...

Den Mozart and the Whale, jeg mener den norske distributøren ga den et annet navn hertillands?

 
Den 10.04.2007, 18:47, sa Blogger Houseman...

Stemmer. Noen i distributørselskapene har prøvd å tenke igjen. Crazy in Love er den "norske" tittelen.

 

Legg inn en kommentar

<< Tilbake