19. mars 2007

Livet er et slit

Da jeg skulle ta toget hjem fra Fredrikstad i dag var det forsyne meg ingenting som fungerte i det setet jeg satte meg ned på. Verken armlenet på siden eller det lille bordet man kan slå ned fra stolryggen foran holdt seg oppe i den posisjonen de skulle av seg selv, og selve setet knirket så mye at selv den minste lille bevegelse medførte en høy lyd som var ubehagelig å høre på både for meg og de som satt rundt. Disse problemene kom på toppen av den sedvanlige lille irritasjonen med å alltid måtte skyve nakkenputen opp fordi det tilsynelatende alltid har sittet en pygmé på 1,50 i setet før meg. Situasjonen ble til slutt så uholdbar at jeg flyttet meg over i setet ved siden av, og kjente at jeg ble anpusten av å løfte rundt på bagen min og jakka mi og reise meg opp igjen bare noen få minutter etter at jeg endelig hadde satt meg ned.

Når jeg så endelig kunne innta hvileposisjon i setet, skru på iPod-en (som har lite batteri igjen, bare noen timers bruk etter siste lading) og kunne begynne på baguetten jeg hadde tatt med (som var tørr, dårlig erstatning for en ordentlig middag og dessuten hadde jeg ikke drikke), fikk jeg en SMS-melding fra Amnesty med oppfordring om å skrive under på en appell for å hindre noen i å bli dødsdømt. Og jeg anser meg selv for å være i stand til å ha omtanke for mennesker jeg ikke kjenner, det skal ikke stå på dét, og jeg hjelper gjerne til hvis en liten innsats fra meg kan redde et medmenneske et annet sted i verden fra krig og fred og politikk og sånn (litt avhengig av hva SMS-prisene ligger på i øyeblikket; å hjelpe andre skal jo strengt tatt ikke koste meg noe), men samtidig kan det lett oppfattes som mas å få sånne oppfordringer når man har mer enn nok med sine egne problemer. Det er nesten litt frekt.