19. oktober 2005

The what you don't dare do people

Det er noe med den ustoppelige energien i de knallharde rytmene, de røffe gitarene og elektroniske lydene som herjer inn og ut, og de korte, men brutalt direkte tekstene som gjør at tidsbildet fra midten av 1990-tallet fortsatt føles overraskende levende.

Levende, fengende og overraskende solid er absolutt beskrivelser man kan bruke om gårsdagens opplevelse på Sentrum Scene i Oslo, en konsert med kongene av 90-tallsblandingen av techno og rock - The Prodigy. Bandet når kanskje aldri tilbake til formtoppen de hadde på midten av 90-tallet, men de vet fortsatt hvordan de skal håndtere et publikum.

Åtte år etter millionsuksessen The Fat of the Land og syv år etter bandets forrige konsert i Norge var Liam Howlett, Keith Flint og Maxim Reality tilbake. For syv år siden visste jeg ikke helt hva jeg drev med, så gårsdagen var mitt første møte med gjengen fra Sussex i England. Magic people, voodoo people!

Beklageligvis spilte en eller annen avdanket visesanger i Oslo Spektrum samme kveld (Bill Dylon eller noe sånt), så den eneste oppmerksomheten fra dagspressen ble et intervju i Aftenposten. Til gjengjeld hadde journalisten gjort hjemmeleksen sin, og utvist bandet den respekten de fortjener. Jeg elsker deg litt, Espen A. Eik.

Konserten ble riktignok for mye teknofjoll for min smak, men i perioder var det voldsomt fengende, publikumsresponsen var noe av det bedre jeg har hørt og gulvet ristet av de tunge beatsene og 1800 publikummere som hoppet opp og ned. No Good (Start the Dance), en av de beste låtene på Music for the Jilted Generation, ble veldig kort, men en allsang-versjon av refrenget glemmer man på den annen side ikke så lett. You're no good for me, I don't need nobody. Don't need no-one, that's no good for me! En innføring i rave/techno/electronica-kulturen fikk vi også - på godt og vondt.

Kanskje ikke helt fullstendig legale smurfedrops er en ting. Det plager meg ikke så mye. Men det er irriterende å stadig bli avbrutt av mennesker bakfra som prøver å albue seg framover mot scenen. Vi stod nesten bakerst, like foran et gjerde, så det var liten grunn til å presse seg forbi oss. Likevel måtte vi ofte forklare de bak at de måtte gå rundt og ned trappen hvis de skulle lenger fram. Hadde folk funnet sin plass og beholdt den, hadde alt vært meget enklere. Hente øl i baren kan man gjøre på forhånd og etterpå.

Bilder og sitat: Aftenposten.